Jakten på Albert Johnson

05.mai, 2013

blogg

Av Tom Andersson, Redaktøravtalen

Lasse: Rat River, 1981
Rat River er regnet som umulig å forsere med kano. Lasse gir opp nesten før han får begynt – han tar ikke sjansen på å miste utstyret i de ville strykene, så langt fra folk. Ingen kan overleve på tundraen i Nord-Canada uten utstyr – uansett årstid.

Johnson_01

Jakten på "The Mad Trapper" - Den Gale Pelsjegeren - er kjent over hele Canada, og ble i sin tid fulgt av avislesere verden over.

Derfor tar Lasse det meste av utstyret i på ryggen, og legger igjen et lite proviantlager under kanoen. Til fots fortsetter han mot målet; elven lar seg ikke forsere. Likevel – én mann har klart det. 56 år tidligere padlet denne mannen opp elven som om de ville naturkreftene ikke eksisterte, og bygget en tømmerhytte ingen hadde sett maken til på de kanter. Politirapportene forteller om skyteskår i de halvmetertykke veggene og et gulv lagt en meter under bakkehøyde: Et regulært énmannsfort i villmarken.

Fjorten dager senere finner Lasse hytta, like hel. Ikke engang tiden har klart å beleire hytta til Albert Johnsen – Den Gale Pelsjegeren fra Rat River.

Albert Johnson: Ross River, 1927
Ross River Post i Yukon består av en håndfull tømmerbygninger ved elvebredden. Dette er "sivilisasjonen" for trapperne – pelsjegerne – noen korte sommeruker før en ny vinter på den bitende kalde tundraen. Hos handelsmannen fra Hudson's Bay Company får de kreditt på nødvendig utstyr, og utveksler skrøner etter ti måneders ensomhet i villmarken. Handelshuset er uten konkurranse det sosiale sentrum i det enorme området som utgjør denne delen av delstaten Yukon i Canada.

En aprildag i 1927 legger man merke til en nykomling blant pelsjegerne. Han skiller seg ut ikke bare fordi han er ukjent for alle, men også fordi han er en kjempe av en mann. I tillegg betaler han kontant for varene han kjøper. Etter to dager forlater han Ross River Post, fullt utstyrt for en lang sesongs pelsjakt på tundraen etter å ha levert fra seg en utstyrsliste til handelsmannen. Ingen vet hvor han har tenkt seg. Det er kanskje ikke så rart, for i løpet av disse to dagene er det ingen som har hørt ham snakke.

Og først fire år senere blir man klar over at den store mannen er Albert Johnson.

Albert Johnson: Arctic Red River, 1931
En sprengkald vinterdag i 1931 får konstabel Millen ved det Canadiske Ridende Politi i Arctic Red River besøk av en gruppe indianere. De driver pelsjakt i områdene sør for Rat River, og innleverer en klage på en hvit mann som ødelegger fellene deres – og som truer med å drepe dem om de ikke forlater "hans" territorie. De kan også fortelle at han har bodd ved Rat River "noen vintre", og at han kaller seg Albert Johnson. Miller sender ut konstablene King og Bernard for å se nærmere på saken.

Det tar noen dager å krysse de enorme områdene mellom Arctic Red River og Rat River, selv med hundespann. Når de endelig kommer frem, oppdager de at Albert Johnson har bygget et usedvanlig solid hus av laftet tømmer. "Nesten som en festning", skriver Bernard senere i sin politiforklaring.

Johnson_02

Den laftede tømmerhytta til Albert Johnson ved Rat River var i følge politirapportene nærmest bygget som et fort. Så klarte da heller ikke det Canadiske Ridende Politi å ta seg inn i hytta.

Det er ingen tvil om at Albert Johnson er inne når konstablene banker på, men han åpner ikke døren. De roper navnet hans – gir opplysninger om hvem de er, hvor de kommer fra og hvorfor de er kommet. Men døren forblir lukket.

King og Bernard drar nordover til sivilisasjonen i Aklavik – i hjørnet av Nordvest-Territoriet, helt opp mot Nordvestpassasjen. Her treffer de konstablene McDowell og Sittichiulis, og sammen drar de fire tilbake til Rat River. De skal utgjøre en formidabel overmakt mot den ensomme pelsjegeren.

Men også denne gangen nekter Albert Johnson å åpne døren for politiet. Inntil de prøver å bryte seg inn med makt: Da blir døren brått revet opp, og Albert Johnson åpner ild. King blir alvorlig såret, og de fire konstablene trekker seg tilbake til Arctic Red River.

Dette er opptakten til det drama som ganske snart skal bli omtalt i alle canadiske aviser som "The Arctic Circle War".

Lasse: Rat River, 1981
Lasse er tilbake ved kanoen, og begynner turen tilbake mot sivilisasjonen. Øverst i pakningen har han to rustne tomhylser han har funnet rundt hytta ved Rat River. Han har sammenlignet med tomhylsene fra sin egen 30/30 Winchester, og er ikke i tvil: Hylsene stammer fra Albert Johnsons berømte "hungry gun".

Bronson

Det er skrevet en rekke bøker og laget flere filmer om Albert Johnson - alle med forskjellige versjoner av hva som egentlig skjedde. Her en versjon med Charles Bronson i hovedrollen som Den Gale Pelsjegeren.

Men hva vet han egentlig om Albert Johnson? Svært lite, ut over det legenden forteller. Han skal ha vært en kjempe av vekst, og visstnok en ener i villmarken. Folkesky var han utvilsomt, kanskje til og med folkefiendtlig. Men her stopper også alle opplysninger om Den Gale Pelsjegeren. Ingen vet hvor han kom fra, hva han hadde gjort før han dukket opp ved Ross River Post eller hvordan han hadde skaffet seg den store summen penger han visstnok skal ha vist frem for handelsmannen. Man vet ikke engang om Albert Johnson er hans egentlige navn.

Resten er gjetninger og fri fantasi. Det er skrevet en rekke bøker om ham. Charles Bronson har spilt Albert Johnson i en av flere spillefilmer som er laget om ham, og den kjente delen av historien er pensum i canadiske skoler.

Lasse har bestemt seg for å finne frem til sannheten om Albert Johnson. Men vil han lykkes? Og hva er egentlig sannheten bak alle mytene?

Albert Johnson: Rat River, 1931
En tredje ekspedisjon blir sendt til Rat River. Denne gang er det en betydelig styrke bestående av politifolk og frivillige. Men hytta viser seg umulig å beleire. Albert Johnson skyter og dreper to mann, og sårer flere. Og igjen må styrken trekke seg tilbake til Arctic Red River.

På dette tidspunktet er "The Arctic Circle War" hovedoppslaget i alle landets aviser. Selv i Europa har man begynt å følge dramaet, dag for dag. Og for fjerde gang sender politiet ut en styrke for å arrestere ham. Denne gangen klarer de endelig å ta seg inn i hytta.

Men da har Albert Johnson flyktet.

Lasse: Whitehorse, 1981
Whitehorse er provinshovedstaden i Yukon. Byen ligger ved bredden av den berømte Yukon River, selve hovedfartsåren fra gullrushet i Klondyke-dagene. I dag har byen både museum og gamlehjem.

Lasse avlegger begge stedene et besøk.

På muséet stjeler han med seg et gulnet fotografi som skal være av Albert Johnson. På gamlehjemmet prater han med 103 år gamle William "Bill" Evensen – en veteran fra 1920-årene, og en av de siste gjenlevende pelsjegerne som åpnet landet nordover mot Nordvestpassasjen. Evensen er sterkt plaget av revmatisme og hører dårlig, men hukommelsen er det ingenting i veien med. Og han er overlykkelig over å kunne snakke med en skandinav på sitt eget språk fra gamlelandet etter alle disse årene.

To dager senere sitter Lasse på Grayhoundbussen sørover fra Yukon mot Vancouver. På bussterminalen kjøper han en bukett med røde roser, som man gjerne gjør når man skal på besøk til eldre damer...

Albert Johnson: Yukon og Nordvest-Territoriet, 1932
Vinteren 1932 er hard, og stadige snøfall gjør det vanskelig å følge sporene etter Albert Johnson. Flere hundre mann deltar nå i jakten på tundraen, og for første gang i historien blir et fly satt inn i en menneskejakt.

Johnson_03

For første gang i verdenshistorien ble et fly satt inn i en menneskejakt. Her er noen av de som deltok i jakten ved flyet som til slutt oppdaget Albert Johnson på vei opp en fjellside.

Flere ganger finner man sporene etter Den Gale Pelsjegeren i snøen, og ofte er man sikre på at man har ham. Men Albert Johnson har levd lenge i villmarken. Gang på gang oppdager letemannskapene at de har fulgt et blindspor, eller at sporene rett og slett plutselig forsvinner. Ofte ledes de inn i caribou-tråkk – men hvilken vei har han gått ut av tråkkene?

På denne måten fortsetter jakten gjennom flere uker. Men letemannskapene vet at de har tiden på sin side. De har rikelig med proviant, trukket av hundespann. Albert Johnson har kun med seg det han har kunnet bære. Riktignok har han riflen – sin 30/30 Winchester som nå har fått tilnavnet "the Hungry Gun" – men han kan ikke skyte caribou uten samtidig å røpe hvor han befinner seg.

Det er flygeren som til slutt får øye på ham. Han befinner seg da ved foten av et fjellparti, og er på vei oppover i fjellsiden når flyet returnerer til letemannskapene for å innrapportere posisjonen.

Jakten ser ut til å gå mot slutten.

Lasse: Vancouver, 1981
Alle skandinaver er som gamle venner – når de befinner seg langt nok fra Skandinavia. Og Lasse mottas som en lenge savnet sønn av den gamle svenske enken i Vancouver; rosene er på ingen måter forgjeves. Enken drukner i Lasses blå øyne og rufsete skjegg, og forteller villig vekk om alle årene i Canada. Hun forteller om sin mann, entreprenøren fra Skåne som dessverre gikk bort så alt for tidlig. Hun forteller om tider som har vært, om steder hun har sett og om mennesker hun har møtt.

Til sist forteller hun også om Albert Johnson.

Albert Johnson: Nordvest-Territoriet, 1932
Politiet plasserer store styrker på begge sider av fjellryggen, mens fly og mannskaper følger sporene oppover fjellsiden. På toppen mister de sporene, men finner dem igjen neste dag i dalen på den andre siden.

Og endelig blir han observert fra flyet, i ferd med å kryse en elv litt lengre mot nord i dalen.

Tirsdag 18. februar 1932 har avisen Toronto Star følgende tittel på forsiden:

MOUNTIES SHOOT TO DEATH
MAD TRAPPER OF ARCTIC
Johnson dies fighting

I politirapporten kan man lese at Albert Johnson døde etter å ha blitt truffet av 21 rifleskudd. Det er vedlagt et fotografi av liket. Fotografiet viser med all ønskelig tydelighet hva 21 rifleskudd kan forårsake når de er skutt mot samme mål.

Lasse: Store Slavesjø, 1982
Nordvest-Territoriet er Canadas største delstat, og strekker seg fra lavlandet rundt Peace River helt opp til Nordvestpassasjen. Hele området er på størrelse med India, og har rundt 45.000 innbyggere – alle bosatt i gullgruvebyen Yellowknife, eller spredt i små bosetninger langs kysten.

Lasse befinner seg i hjertet av dette enorme området, og har padlet oppover elven i over en uke. Hele tiden tenker han på samtalen med den svenske enken i Vancouver: Kunne det virkelig være mulig? Det virker nesten for utrolig. Men den gamle Yellowknife-indianeren hadde langt på vei bekreftet enkens historie, kanskje uten å være klar over det.

Enken hadde vist ham gamle fotografier, og Lasse hadde snart penset samtalen inn på skandinaver som hadde bosatt seg i Canada i gamle dager. Et gammelt album ble hentet frem fra bokhyllen, og etter en stund fant Lasse det han var ute etter: Et fotografi av enkens mann, arm i arm med en alvorlig kjempe i elegant dress.

Mannen var Albert Johnson.

Joda – de hadde kjent Albert Johnson, enken og hennes mann. En flott skikkelse. Høy og kraftig, men svært stille av seg – nesten folkesky. Han hadde bodd hos dem et par måneder på vårparten 1923. På vei nordover, hadde han sagt, fordi han ikke klarte å leve blant andre mennesker. Mennesker er destruktive av natur, mente Albert Johnson. Han ville ikke ha noe med dem å gjøre. Enken trodde han hadde opplevet noe grusomt lengre mot sør, kanskje i Mexico.

Likevel må det ha oppstått en viss form for sympati mellom det svenske ekteparet og Albert Johnson, for 40 år senere mottok enken et brev fra en indianer bosatt ved Store Slavesjø i Nordvest-Territoriet.

Etter å ha lovet aldri å røpe innholdet, fikk Lasse lese brevet. Og slik fikk han vite den virkelige slutten på "The Arctic Circle War".

Albert Johnson: Nordvest-Territoriet, 17. februar 1932
Politistyrken mister ganske riktig sporet av Albert Johnson på toppen av fjellet. De finner det derimot aldri igjen. Sporet de tror kommer fra Albert Johnson, tilhører i virkeligheten en fransk pelsjeger som holder til i området.

Og det er denne franske pelsjegeren som blir drept i Albert Johnsons navn.

For Albert Johnson krysser aldri fjellkjeden. I stedet følger han toppen av ryggen rett østover, videre inn i Nordvest-Territoriet. Ingen av de som deltar i jakten på Den Gale Pelsjegeren har noensinne sett ham. Og bildene de tar av liket er så ugjenkjennelige at de like gjerne kunne ha tilhørt... en fransk pelsjeger.

Lasse: Store Slavesjø, 1982
Lasse er fremme. Bekreftelsen kommer i form av et rifleskudd som pisker vannflaten en meter foran kanoen. Den gamle Yellowknife-indianeren har advart ham mot å padle for nær hytta til den gamle mannen som bor 200 kilometer opp i elven. Lasse roper at han skal stoppe skytingen, og nølende senker gamlingen sin 30/30 Winchester.

Lasse har ropt på svensk.

Sakte padler han inn mot elvebredden, mens gamlingen betrakter ham vaktsomt. Et øyeblikk står tiden stille, før den gamle senker riflen og rekker frem en veldig neve.

Lasse håndhilser på Albert Johnson.